Om alt og ingenting

Jeg har hatt en eksamen i exphil, og besto den, og har en til som skal være ferdig fredag neste uke. En skulle tro det var kjedelig og slitsomt med eksamen, men akkurat nå er de bare ett velkomment avbrekk. En ting å få tankene over på. Og eksamen er mye enklere enn de andre tankene som kommer.

Jeg har mesteparten av livet mitt vært redd for at noen i familien min skal dø.Ikke gamle mennesker, men foreldre og søsken. Og nå har jeg mistet en bror og en stefar, og jeg syns det er mer enn nok. Men desverre er jeg fortsatt redd for å miste en av de nærmeste, kanskje mer redd en noen gang.

Når jeg var mindre var moren min(og stefar) narkoman og jeg var livredd for at hun skulle ha tatt en overdose, så og si hele tiden. Broren min havnet i det samme miljøet og jeg har vært redd han skulle dø av overdose lenge. Faren min sliter med depresjoner og jeg vet han har selvmordstanker. Søstra mi sliter også med depresjoner og ser ingen mening eller glede med livet.

Nå som vi har mistet en bror og en sønn, er jeg redd de sliter ennå mer enn tidligere. Og tidligere var det mer enn nok.

Jeg er så lei av å være redd hele tiden, og jeg ønsker så mye mer for dem. Å være så langt unna dem gjør alt så mye vanskeligere.

Jeg har selv problemer, hatt depresjoner og har angst. Men etter at jeg fikk sønnen min og har støtte fra kjæresten min klarer jeg meg greit. Men jeg er redd for at det bare blir meg igjen av den lille familien min , og det vet jeg ikke om jeg kan takle. Jeg håper så inderlig at de kommer seg gjennom denne sorgen og dette tapet.

Hvorfor skal det være sånn at noen familier får så mye vanskeligheter?, og andre ingenting? Det har vært nok for oss nå, egentlig nok for lenge siden. Hva er det for ett liv å leve hvis en aldri får slippe det vonde? De fortjener så mye bedre alle sammen.

FAMILIEN BETYR ALT <3

For tre uker og en dag siden var jeg hjemme, klar for å dra på bowling med den lille familien min. Tlf min ringte og kjæresten min tok den, nysgjerrig som jeg er kom jeg bort med guttungen på armen for å finne ut hvem det var. Kjæresten var alvorlig og ba meg sette meg ned, så jeg gjorde det, og da kom beskjeden. Storebroren min var død.

Hele kroppen min begynte å skjelve og gråten kom. Jeg ville ikke tro det, jeg kunne ikke tro det. Det var ett forferdelig sjokk, og der og da ble jeg helt knekt.

Vi bestemte oss fort for å dra hjem til Vestfold og familien min, og pakket fort det viktigste , før vi la ut på en seks timers lang tur.

Framme var det mye gråt og sorg. Men jeg ble helt kald og tom. Gråt selvfølgelig litt innimellom, men kastet meg heller over de praktiske tingene som måtte gjøres og å være der for familien min. Familien min fortjente ikke dette, de har vært igjennom så mye allerede og det skal så lite til før de ikke tåler mer.

Vi møtte begravelsesbyrået, planla begravelsen, skreiv tale, var med familie, prøvde å finne ut av det økonomiske, så han , minnes, og begravde han. Og jeg kan fortsatt ikke forstå det.

Det er umulig å forstå at jeg aldri skal se broren min igjen,aldri skal høre han le, høre han si han er glad i meg, aldri se han bli voksen, bli pappa og leve ett lykkelig liv. Jeg føler jeg har mistet en del av meg selv, fordi han var og er en stor del av min identitet, av den jeg er i dag.  Og det er helt forferdelig å tenke på at han ikke skal påvirke meg videre i livet ved å være her. Nå blir jeg isteden påvirket av hans død  og av å ha mistet han.

Jeg gruer meg til alle familiesammenkomster, for vi kommer alltid til å mangle en. En som aldri kan erstattes, men vi må prøve å leve på minnene.

Det er så vanskelig og akkurat nå tror jeg ikke jeg takler sorgen, jeg bare dytter den bort og fokuserer på det praktiske. Nå er det skole og eksamen som tar den plassen. Men selvom jeg ikke gråter samler deg seg opp i meg. Kroppen min skjelver hele tiden og har gjort det siden jeg fikk vite at han var borte.

Å miste broren min er noe jeg aldri kommer til å komme over, men jeg vet jeg overlever det.

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!