For tre uker og en dag siden var jeg hjemme, klar for å dra på bowling med den lille familien min. Tlf min ringte og kjæresten min tok den, nysgjerrig som jeg er kom jeg bort med guttungen på armen for å finne ut hvem det var. Kjæresten var alvorlig og ba meg sette meg ned, så jeg gjorde det, og da kom beskjeden. Storebroren min var død.
Hele kroppen min begynte å skjelve og gråten kom. Jeg ville ikke tro det, jeg kunne ikke tro det. Det var ett forferdelig sjokk, og der og da ble jeg helt knekt.
Vi bestemte oss fort for å dra hjem til Vestfold og familien min, og pakket fort det viktigste , før vi la ut på en seks timers lang tur.
Framme var det mye gråt og sorg. Men jeg ble helt kald og tom. Gråt selvfølgelig litt innimellom, men kastet meg heller over de praktiske tingene som måtte gjøres og å være der for familien min. Familien min fortjente ikke dette, de har vært igjennom så mye allerede og det skal så lite til før de ikke tåler mer.
Vi møtte begravelsesbyrået, planla begravelsen, skreiv tale, var med familie, prøvde å finne ut av det økonomiske, så han , minnes, og begravde han. Og jeg kan fortsatt ikke forstå det.
Det er umulig å forstå at jeg aldri skal se broren min igjen,aldri skal høre han le, høre han si han er glad i meg, aldri se han bli voksen, bli pappa og leve ett lykkelig liv. Jeg føler jeg har mistet en del av meg selv, fordi han var og er en stor del av min identitet, av den jeg er i dag. Og det er helt forferdelig å tenke på at han ikke skal påvirke meg videre i livet ved å være her. Nå blir jeg isteden påvirket av hans død og av å ha mistet han.
Jeg gruer meg til alle familiesammenkomster, for vi kommer alltid til å mangle en. En som aldri kan erstattes, men vi må prøve å leve på minnene.
Det er så vanskelig og akkurat nå tror jeg ikke jeg takler sorgen, jeg bare dytter den bort og fokuserer på det praktiske. Nå er det skole og eksamen som tar den plassen. Men selvom jeg ikke gråter samler deg seg opp i meg. Kroppen min skjelver hele tiden og har gjort det siden jeg fikk vite at han var borte.
Å miste broren min er noe jeg aldri kommer til å komme over, men jeg vet jeg overlever det.