Jeg har hatt en eksamen i exphil, og besto den, og har en til som skal være ferdig fredag neste uke. En skulle tro det var kjedelig og slitsomt med eksamen, men akkurat nå er de bare ett velkomment avbrekk. En ting å få tankene over på. Og eksamen er mye enklere enn de andre tankene som kommer.
Jeg har mesteparten av livet mitt vært redd for at noen i familien min skal dø.Ikke gamle mennesker, men foreldre og søsken. Og nå har jeg mistet en bror og en stefar, og jeg syns det er mer enn nok. Men desverre er jeg fortsatt redd for å miste en av de nærmeste, kanskje mer redd en noen gang.
Når jeg var mindre var moren min(og stefar) narkoman og jeg var livredd for at hun skulle ha tatt en overdose, så og si hele tiden. Broren min havnet i det samme miljøet og jeg har vært redd han skulle dø av overdose lenge. Faren min sliter med depresjoner og jeg vet han har selvmordstanker. Søstra mi sliter også med depresjoner og ser ingen mening eller glede med livet.
Nå som vi har mistet en bror og en sønn, er jeg redd de sliter ennå mer enn tidligere. Og tidligere var det mer enn nok.
Jeg er så lei av å være redd hele tiden, og jeg ønsker så mye mer for dem. Å være så langt unna dem gjør alt så mye vanskeligere.
Jeg har selv problemer, hatt depresjoner og har angst. Men etter at jeg fikk sønnen min og har støtte fra kjæresten min klarer jeg meg greit. Men jeg er redd for at det bare blir meg igjen av den lille familien min , og det vet jeg ikke om jeg kan takle. Jeg håper så inderlig at de kommer seg gjennom denne sorgen og dette tapet.
Hvorfor skal det være sånn at noen familier får så mye vanskeligheter?, og andre ingenting? Det har vært nok for oss nå, egentlig nok for lenge siden. Hva er det for ett liv å leve hvis en aldri får slippe det vonde? De fortjener så mye bedre alle sammen.
FAMILIEN BETYR ALT <3